Avisenes kamp for overlevelse

Avisenes kamp for overlevelse

Hvordan kan avisen tjene penger i n-samfunnet?

I faget sos6501 Teknologiendring og samfunnsutvikling  skal Tore, Lene og Alex samarbeide om å skrive eksamen i faget. Vi har bestemt oss for å se nærmere på nettaviser versus papiraviser. Alle er vi avislesere, både av papir og på nett. Fostret opp på papiravisa, men også avhengig av nettavisa. Vi opplever at avisene står ved en korsvei mellom gammel tradisjon og digital fornyelse, og stiller derfor spørsmålet: Hvordan ser avisen ut i fremtiden?

Her er utkastet til innledning i oppgaven; gi oss gjerne kommentarer.

Innledning

Papiravisa er ikke som den en gang var, i hvert fall ikke når man tenker på opplag og antall ansatte. Man får ukentlig høre om aviser som må kutte ned i arbeidsstokken og aviser som kutter i antall dager avisa kommer ut eller i bilag.

På den annen side kan en se tendenser til en motkultur, hvor også opplagstallet øker. Dette gjelder for særlig nisjeaviser som eksempelvis Morgenbladet og Klassekampen. Men i det totale bildet peker det en rød nedover pil for papiravisa.

Nettaviser har overtatt mye av papiravisas oppgaver som nyhetsformidler og diskusjonsområde. Disse klarer å dele informasjonen mye raskere og på en mer kostnadseffektiv måte, i og med at nettet har lavere utgiftsposter. Nettaviser som adressa.no og bt.no kan også samarbeide om redaksjonelt innhold. Slike samarbeidsformer gir like tjenester eller deler som produseres av flere aktører og kan nyttes uavhengig. Dette er også kjent som commodities effekten (Krokan, 2010). Siden konkurransen er høy presses prisene ned og på internett kan man oppleve at noe blir gratis. Dette kan vi i dag se eksempler på i nettavisene, vi trenger ikke lengre betale for nyheter slik vi gjorde tidligere ved å kjøpe eller abonnere på aviser. Nettaviser har en startinnvestering men etter dette vil kostnadene gradvis synke, dette omtales i fagspråket som inreasing returns. I papiravisenes verden vil man aldri kunne oppleve increasing returns, fordi man er avhengige av trykkpresser, papir, blekk og lignende.

Tidligere hadde avisene trofaste abonnenter, i dag svikter den nye generasjonen papiravisen. Det er også en utfordring å få nye brukere til å betale for digitale varianter av avisen, og vi ser derfor nødvendigheten av nytenkning innenfor medievirksomheten. Dette bringer oss inn i følgende problemstilling:

Hvordan kan avisen tjene penger i n-samfunnet?

For å kunne besvare en slik problemstilling må man belyse tema som angår den nye digitale hverdagens påvirkning; spesifikt hvordan drive forretningsutvikling i det nye n-samfunnet sett i lys av transaksjonskostnader og nettverksøkonomi.

Teknologi kan være bra, men utnyttes det fullt ut?

I mange bedrifter og organisasjoner innføres det til stadighet nye tekniske apparater og systemer, men min tese er at ikke alle evner å utnytte de kapasitetene fult ut.

Bakgrunnen for denne påstanden oppsto i en undervisningssammenheng i 2001, da en ivrig og nysgjerrig elev spurte om: ”hva som skjer hvis jeg trykker på denne knappen?” Da kommer du til en ny meny hvor det er mulig å sende data til andre enheter, samt at det dukker opp flere muligheter, svarte jeg. ”Hvilke muligheter da?” spurte han. For å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva de gjør og hvordan det fungerer.

På den tiden hadde jeg undervist og brukt denne enheten i over ett år om måtte ta meg selv i å ikke kjenne alle funksjonene og mulighetene som fantes. Jeg måtte søke råd hos ingeniøren for å høre om han viste hva man kunne utføre i denne menyen. Svaret ble: Dette er en funksjon som vi ikke benytter, svarte han. Ja men hva kan vi gjøre med den? Det viste seg at det var kapasiteter som lå klar som ikke ble benyttet på den tiden, muligheten for å overføre store mengder data som ble pakket og kryptert før sending. Dette virket utenkelig og helt unødvendig for min del men det var en mulighet.

Det som fikk meg til å tenke på denne episoden var et teknologi seminar som nettopp ble gjennomført, hvor det ble uttalt at de ikke kjente til alle de tekniske finessene som fantes. Dermed blir ikke systemet utnyttet fullt ut og helt.

Da kan man spørre seg om systemene som brukes er for avanserte eller er det de som utvikler de som tenker for avansert? Men det kan like gjerne være vi som brukere som ikke er nysgjerrige nok og ikke utforsker systemet. Kanskje vil noen som er yngre enn meg være mye ivrigere til å teste ut systemet. Jeg måtte kjenne godt etter i meg selv hvorfor jeg ikke ville teste ut de, for meg, ukjente funksjonene. Jeg tror det handler om frykten for at systemet skal feile og at jeg blir stående ansvarlig for det. Jeg er med andre ord redd for å prøve. Kanskje handler det om kulturen jeg har vokst opp i og blitt en del av eller kanskje handler det om helt andre ting.

At det må bli så drastisk som Arne Krokan blogger om i ” Professor endrer læreprosesser – slutter på Stanford” hvor en høyt utdannet person med god kunnskap innen fagfeltet ikke blir hørt eller anerkjent for sine “nye” læringsmetoder mener jeg er en svært gammeldags tankegang. Jeg er åpen for å forsøke nye tekniske løsninger og håper at det kan komme nye og innovative løsninger for økt læringsutbytte.

Nettverkseffekter og deling

Facebook.

Er det kommet for å bli eller er det en døgnflue som snart dør ut? Her er det mange delte meninger, artikkelen under ser på deling og delingskulturen som skrider seg fram.

Som skrevet i artikkelen ”The law of online sharing” av Paul Butin er det et mål eller ønske at informasjonen som deles på nett vil dobles årlig. Det er i hvert fall den loven som Facebook grunder Mark Zuckerberg har satt seg hva gjelder sosiale medier. Hvilken igjen betyr at våre online sosiale liv blir mer og mer travle. De beveger seg i takt med utviklingen av antallet transistorer som får plass på en chip, som Moore´s lov (Gordon Moore, 1965) sier hver andre år er det plass til dobbelt så mange altså en eksponentiell kurve.

Alt kan deles på nettet og det er med på å former tiden, flere aktører kaster seg på og skaper sosiale nettsamfunn. Andre aktører nyter godt av at Moore´s lov slår til ved at det nå produseres mobile enheter som går på nett og som er mye raskere enn tidligere. Det er en teknologisk kamp om å ligge fremst også blant disse aktørene slik som det også er bland de sosiale mediene. Her gjelder det å produsere nye ting som gjør at de blir mer synlig og at brukerne blir mer avhengig slik som liker knappen på facebook. Da får nemlig dine venner beskjed om hva du liker og hva du følger med på. Samme gjelder for musikk tjenesten Spotify, hvor det du lytter på automatisk blir vist på din facebook konto. Eller så kan det dreie seg om treningsapp’er hvor du kan dele løperuten og tiden din med venner slik at de kan konkurrere mot deg.

Det virker som om terskelen for hva som deles er blitt mye mindre, kanskje går utviklingen litt for fort. Slik som når facebook lanserte Beacon, en tjeneste som lot vennene dine se dine netthandler fra for eksempelvis ebay.com. Denne tjenesten ble ikke så godt mottatt. Derimot har andre applikasjoner klart å skaffe seg informasjon om hvor man befinner seg til enhver tid, dette via innebygde gps’er i eksempelvis telefoner. Via dette systemet kan venner se hvor man er så lenge man har enheten med seg og har aktivert gps’en. Vi deler stadig mer informasjon om det er bevisst eller ubevisst. Ved at man trykker på liker trekker man oppmerksomheten mot noe eller noen, enten det er med en intensjon om at det skaper oppmerksomhet eller ikke. Av og til kan det være utfordrende å få folk til å benytte det man konstruerer slik som intensjon var. Enkelte jobber bevisst for å samle informasjon som blir lagt ut for å gjøre dette til noe nyttig, artig og interessant. Dersom man opplever andre som vier mye av sin oppmerksomhet rundt et tema kan det være ønskelig å utforske det samme, men det handler om å sortere ut riktig informasjon og sette denne i et system, mannen som forsker på dette er Carl Sjogreen. Dersom Sjogreen lykkes med sitt prosjekt kan han nå langt, men delingsprosessen på nettet må etter hvert avta noe, det samme må utviklingen i datateknologien. For en ting er de sosiale mediene men det er noe annet å leve i realiteten.

Det er helt klart at dersom Sjogreen lykkes i sitt prosjekt vil det skape store effekter og det vil føre til en stor inntjening. Jeg tenker at dette vil være det ultimate eksempel på hva nettverkseffekter er. Samle inn, sortere og spre budskap alt etter hva man prefererer.

Jeg er nok en skeptiker generelt til deling og bruk av sosiale medier, i frykt for at det kan brukes mot sin hensikt. Jeg tenker at det kan brukes for å finne ut hva personer søker etter og tilby reklame eller uønsket oppmerksomhet rundt noe som kanskje ikke bør ut i det offentlige rom. Videre så kan personer med skumle hensikter utnytte informasjonen til sin fordel. Et eksempel på dette var offentliggjøringen av skattelistene hvorpå det ble utført en del innbrudd mot hjemmene til personer med høy formue. Andre ganger kan det være til stor fordel dersom man skal spre informasjon på en rask og effektiv måte. Legg ut en post på facebook siden din og alle dine venner har tilgang til å se det, eller få en liker på nettsiden din og informasjonen kan spres raskt ut på nettet. Jeg er nok delt her.

Hva er din mening om nettverkseffekter?

Fra gullboken til 0101100

Forestill deg å gå i en butikk å lete deg fram i butikkhyllen, finne det du leter etter, for deretter å faktisk måtte ta med deg den boken du ønsket deg hjem. Noe så utenkelig, tenk så tidkrevende.

 

Det er til stadighet mer som går fra håndfaste artikler til å bestå av nullere og enere og legges ut i den stor skyen. Tenk all den informasjonen som er bare noen tastetrykk unna, og så tilgjengelig, alltid. Du trenger ikke lengre ha Gyldendals Store Norske stående i hylla, for informasjonen som er ikke nødvendigvis korrekt lengre. Dessuten er det mye lettere og raskere å gå på nett for å finne/søke svaret. Leksikonet klarte ikke lengre å konkurrere med nettet som derfor ble nedlagt i 2008. Les mer: http://www.dagensit.no/trender/article1491923.ece

 

Det er en erkjennelse å ta skrittet og legge ned noe som ha vært et naturlig oppslagsverk i mange tusen norske hjem. Jeg husker enda diskusjonene som gikk i hjemmet, for å kjøpe et leksikon var en stor innvestering i min familie, men du verden det ble brukt mye. Tenk, det skulle ikke gå så mange 10 år før de trykte den siste versjonen. Valget om å etablere seg på nett var nok en vanskelig prosess. Kanskje har det ført til store inntektstap for forlaget, det kan være noe av grunnen til at forlagene vegrer seg for å digitalisere bøker slik som Herodes Falsk beskriver det i kronikken Forlag i fosterstilling http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Forlag-i-fosterstilling-6734496.html

 

Den generasjonen som vokser opp nå går rett inn i den digitale verden, kanskje vil de ikke huske hva en avis er om noen år. Bokhyller i hus og hjem blir overflødige og erstattet med små harddisker isteden. Det blir kanskje en liten kulturkrasj i noen år framover før de eldste i samfunnet også er blitt digitalisert. Det blir kanskje litt som historien en kollega fortalte i dag: Det var noen som satt rundt kjøkkenbordet, plutselig spurte gjesten om de hadde en avis. Nei, utbrøt husfaren her i huset bruker vi bare slike, og ga gjesten et lesebrett. Ja men, sa gjesten. Ikke noe ja men, dette er framtiden sa husfaren. BANG sa det og flua på bordkanten døde. Kanskje er det ikke alt den nye teknologien egner seg like godt som de gamle håndfaste artiklene.

 

Nye tanker skaper nye ideer og nye muligheter kanskje er det det som skal inspirere forfattere til å se nye muligheter for inntjening. 

Er det vi som styrer teknologien eller lar vi teknologien styre oss?

Det finnes mange ulike verktøy i seleksjonsprosesser og man kan få maskiner til å utføre de fleste typer oppgaver, som gjør at blant annet den mellommenneskelige relasjonen på sikt kan utviskes. Slik det er nå kan man skape programmer som gjør utvelgelser for èn basert på noen gitte inngangsverdier. Dette kan for eksempel være at man ved hjelp av noen spørsmål legger inn sine preferanser og/eller personlige egenskaper. Programmer kategoriserer deretter deg på bakgrunn av de dataene du har lagt inn og vips så er du plassert i en bås med svaret: Dette er deg. Med en forhåndsdefinert brukerprofil, basert på data som er innsamlet fra et ukjent antall personer, og sågar psykologers vurderinger, passer du inn i denne gruppen. Stemmer dette da, kan man tenke. Som regel finner man igjen trekk som stemmer med hvordan man oppfatter seg selv eller som man har fått tilbakemeldinger på av andre.

Søker man på enkelte typer jobber må man gjennomføre noen slike tester. Dette for at de som er satt til å selektere personer til enkelte jobber, skal finne ut hvilken type person søkeren er og hva vedkommende synes å preferere. Dette kan også gjennomføres ved hjelp av dybdeintervjuer, observasjoner av søkeren i tilsvarende jobbsammenhenger og lignende, noe som er en mer tidkrevende og ressursutnyttende prosess. Min påstand er at det gode gamle skjønnet og magefølelsen i stor grad forsvinner hvis man utfører seleksjon ved hjelp av databaserte tester. Det er fult mulig og jukse til svarene hvis man har kjennskap til hva de søker etter og velger å svare på bakgrunn av det. I slike prosesser kan det være lettere å oppdage juks eller inkongruente svar ved en ansikt til ansikt relasjon. Datamaskinen sorterer tross alt bare på bakgrunn av de dataene man fører inn og gir et resultat med bakgrunn i disse, men det er utrolig lettvint og enkelt og overlate dette til dataprogrammer. Det kan også være en fordel i enkelte situasjoner hvor man lar programmer utføre en grovsortering så kan de som skal selektere forholde seg til en mindre masse. Også her kan man gå glipp av viktige og resurssterke personer som kanskje kunne bidratt på en meget god måte men fordi de krysset feil eller tolket spørsmålet på feil måte blir valgt ut/bort. Jeg ser denne seleksjonsprosessen litt som Krokan A. nevner det i artikkelen “Fra jordbruks- til digitalt nettverksamfunn-“ hvor han belyser spørsmålet om maskiner kan utføre jobben til lastebilsjåfører. I enkelte tilfeller kan det være mulig men vil vi være i stand til å stole på om datamaskinen oppfatter at du er på tur til å krysse gaten som fotgjenger.

Jeg mener at selv om teknologien er kommet langt og kan erstatte mange av de prosessene mennesket tidligere har styrt, har mennesker noen verdier og følelser som vanskelig lar seg overføre til teknologien. Tross i at teknologien kan være på (les: drifter ikke bort i tankerekker) og få med seg alle detaljer som mennesker kan gå glipp av, kan nok en fin miks av menneskelige faktorer og teknologi føre til gode resultater. Jeg mener likevel at de endelige valg i en seleksjonsprosess bør tas av mennesker, på lik linje som jeg mener en bil som skal krysse en trafikkert vei bør være operert av menneskelige sjåfører.

Mitt første blogg innlegg

Dette er en test ifm kurset SOS 6501 på NTNU